Leonhard Seppala – hundekjørerlegenden fra Nord-Norge

Leonhard Seppala og sine siberian huskies.

Leonhard Seppala og sine siberian huskies.

Av Paul Antoni Nilsen

Leonhard Seppala ble født 14/9-1877 i Skibotn i Nord Troms. To år etter flyttet familen til Skjervøy, hvor faren etablerte seg som smed og fisker. Leonhard var den eldste i søskenflokken. Allerede i tidlig alder måtte han hjelpe til med arbeid hjemme, og det var han som var «mannen på gården» når faren var ute på fiske. Han ble også tidlig med på fiske.

12 år gammel ble han tatt med til Finnmark for å hjelpe til med lineagning, matlaging og vask. Det var harde kår, men de småslantene han tjente var mye penger for en liten gutt som ikke var vant til et liv i overflod. Hvert år frem til 1897 var han med på vinterfisket i Finnmark.

Leonhard Seppala

Leonhard Seppala

På jakt etter lykken

20 år gammel reiste han til Kristiania. Han arbeidet noen måneder på Aker Mek. Verksted og siden hos C.F. Andersens smie, hvor han tok sitt svennestykke. I Kristianina traff han sin første kjæreste Margit. Kjærligheten til Margit blomstret, og de to hadde planer om å gifte seg. Sorgen var stor da ungdomskjæresten døde. Han dro tilbake til Skjærvøy for å arbeide i farens smie. I 1899 leste han om gullfunnene i Klondyke og om høsten samme år kom Jafet Lindberg hjem fra Nome i Alaska med lommene fulle av gullklumper og tykke bunter med dollarsedler. Han hadde gjort suksess som gullgraver i Alaska, og lånte villig vekk penger til reisen over Atlanteren mot at Leonhard ville bli med og jobbe for ham. Den fristelsen kunne ikke Leonhard motstå, og slik gikk det til at han i år 1900 satte seg på båten til USA. I likhet med tusenvis av andre lykkejegere, hadde han store forhåpninger om den rikdom og velstand som ventet ham der borte.

Hard start i Alaska

Livet ble ingen dans på roser. I gullgraverbyen Nome, nordvest i Alaska, med Beringstredet som nærmeste nabo, var forholdene tøffere enn noen kunne forestille seg. For i det hele tatt å få jobb som gullgraver, måtte man utsette seg selv for et veldig slit fra morgen til kveld. Seppala skriver selv:

«Jeg begynte nu å forstå at jeg hadde begått et skjebnesvangert feiltrinn ved å forlate smien i Norge for et arbeide som ikke krever annet enn et dyrs styrke og utholdenhet.»

Leonhard var imidlertid en sta og innbitt kar, han bet tennene sammen og stod på. Dette resulterte i at han steg i gradene i gullgravermiljøet. Etter en stund tilbød Lindeberg ham å dra ut på en skjerpeekspedisjon på jakt etter nye gullfelter. Dette takket Leonard umiddelbart ja til, og det var på denne ekspedisjonen han fikk sitt første møte med trekkhunder. Et møte som fikk avgjørende betydning for resten av hans liv.

sepp3En hundekjører blir født

Gjennom arbeidet og ekspedisjonene utviklet Seppala et spesielt godt og nært forhold til hundene. Han ble «bitt av hundebasillen», og det varte ikke lenge før han fikk sine egne hunder. Sammen hadde han utallige storslåtte opplevelser og flotte sledeturer. Det var også en rekke kritiske episoder der livet til både han og flere, var fullstendig prisgitt lederhundene. Han beretter følgende fra en av de mange grufulle snøstormene han og hundene var ute i:

«Parkaen var trukket tett om våre hoder, og vi lenet oss fremover i kampen mot den fryktelige, blindende snestorm. Ikke et øieblikk bekymret vi oss om retningen, det var Suggens jobb, og han vilde klare det hvis vi bare holdt ansiktet hans rent for is.»

Ingen over – ingen ved siden!

I 1908 ble Nome Kennel Klubb stiftet, og hundekappkjøring ble den nye, store sporten i Alaska. Tidligere hadde skisport vært populær, og Seppala hadde hevdet seg bra. Nå var det imidlertid hundekjøringen som opptok han mest, og han så veldig opp til de store hundekjørerne. Lite ante han at han snart skulle tukte dem alle… Samme år ble han overtalt til å delta i sitt første løp, noe han vant overraskende. Mye av æren for dette gav han imidlertid til en musvåk som hadde fløyet lavt over løypa, og gitt bikkjene en voldsom pes. Han sier selv:

«Jeg har alltid gitt denne musvågen æren for at jeg begynte med hundekappkjøring; for det at jeg vant dette løpet, gjorde at jeg begynte min løpebane som hundekappkjører.»

Kappløpet med musvåken ble starten på en eventyrlig karrierere. I de neste femten årene vant han det ene hundeløpet etter det andre, inkludert det prestisjetunge «All Alaskan Sweepstake» tre år på rad (1915 -1917). Han og hundene ble berømte over hele Nord-Amerika, og fremdeles bygger Siberian Huskies rasen på det hundematerialet Seppala avlet frem. Han ble også viden kjent for sitt gode hundehold. Det fortelles at han brukte aldri pisk, og kom alltid i mål med alle hundene.

Leonhard Seppala ble gift i 1908. Hans hustru Constance var av belgisk slekt og kom til Nome i 1905. Hun delte sin manns interesser for hundekjøring og deltok selv i flere løp.

Seppala_spann2Kappløp med døden

Selv om Seppala vant mange hundekonkurranser, er det et «løp» som har skrevet hans navn inn i historiebøkene. Det blir omtalt som «Kappløpet med døden». Vinteren 1925 brøt det ut difteri-epidemi i Nome. Svært mange ble syke og flere barn døde.. Serum var det eneste som kunne kurere sykdommen. Lagrene i Nome var små og de kunne ikke stå imot en epedemi. Vinterstid var Nome isolert fra resten av verden. Havet utenfor byen var frosset og eneste kontakt med omverdenen var med hundespann. Nome måtte ha serum.

Ropet om hjelp lød over telegraflinjene. Men serum fantes kun i Anchorage lenger sør i landet. Pakken med serumet ble sendt med jernbanen nordover til Nenana, før hundespann skulle bringe de livsviktige dråpene helt frem til Nome. Det dreide seg om en distanse på over 1200 km.

Seppala_spannSeppala skulle kjøre den nest siste etappen. Han kjørte ut fra Nome for å møte spannet som kom østfra. Etter 275 km møtte han spannet – tidligere enn ventet. Hvert minutt kunne bety liv eller død for befolkningen i Nome. Seppala snudde spannet, overtok serumpakken, og la ivei nordover uten å hvile.

Etter 250 kilometer, gjennom den mest hasardiøse snøstormen i manns minne, fikk han avløsning av en annen nordmann; Gunnar Kaasen fra Kvænangen. Seppala hadde da kjørt 525 km, den desidert lengste etappen takket være sin suverene lederhund «Togo».

Det var imidlertid Kaasen og hans lederhund «Balto» som fikk æren av å bringe serumet den siste biten inn til Nome. Derfor var det disse to som nøt den største æren for bragden. Balto ble til og med hedret med en statue i Central Park i New York. Seppala var lite begeistret for dette:

«Det som plaget mig mest var at Togos bedrift blev godskrevet Balto, en fillehund som blev trukket frem i rampelyset og gjort udødelig. (…) Ved å tildele Balto Togos bedrifter blev den anerkjent som «den beste sledehund i Alaska», og den hadde aldri vært i et seirende spann! Jeg vet det, for jeg eiet og opdrog både Balto og Togo.»

Den store norske mannen

Uansett statue eller ikke, både Seppala og og Togo er blitt «udødeliggjort» i ettertid. Serumløpets berømmelse førte Seppala til Statene hvor han viste frem sine sledehunder. Her deltok han også i flere hundeløp. New England løpet, Lake Placid løpet og the Poland Spring løpet vant han 3 år på rad. I 1929 vant han The Eastern Internationale Dograce i Quebec i Canada og slo den tidligere rekorden. På denne tiden ble det brukt blandingshunder på 40 – 45 kg i veddeløp. Folk syntes svært synd på Leonhard og hans små lette hunder. Etterpå forandret de mening. Leonhard uttalte:

«Disse løpene beviste at sibirske huskies er best, når det skal kjøres fort.»

Leonhard Seppala ble i Nome i 29 år. De første 20 årene arbeidet han for Pioneer Mining Co., det største gullgraverselskapet i Nord Alaska. Det ble startet av hans berømte landsmann, Jafet Lindeberg. Årene 1920 – 46 var Leonhard oppsynsmann for U.S.Mining & Smelting Co., først i Nome og senere i Fairbanks hvor det store konsernet hadde kjøpt de beste gullfeltene.

I Polarboka skriver Seppala i en artikkel:

«Jeg hørte ikke til dem som trakk det store lodd i gullgravingen i Alaska. Det får så være. Når alt kommer til alt så har det betydd mer for meg at jeg kom over i hundekjøringen, og at jeg lærte å stelle og omgås med polarhunder. Erfaringen har vist meg at man oppnår ikke topp-prestajoner ved tvang og hard behandling. Gode hunder som kjenner sin herre, forstår hva som forlanges av dem og er alltid villige til å yte sitt ytterste.»

sepp2I 1950 besøkte Leonhard Norge og sine barndoms-trakter for siste gang. Da var han 73 år, vital og sprek. Under sitt opphold i Oslo ble han utnevnt til det første æresmedlem av Norges Trekkhundklubb. I Tromsø holdt han bl.a. foredrag i Arbeiderforeningen om sitt gullgraverliv og om hundekjøring.

I 1946 forlot ekteparet Seppala Alaska for godt og slo seg ned i Seattle hvor de kjøpte et lite hus i den nordlige bydelen, Ballard. Her hadde andre nordmenn også slått seg ned. I 1957 skjenket Seppala en rekke gjenstander til Tromsø Museum fra sin Alaskatid. Men de fleste av hans øvrige ting er overlatt til The Univerisity Museum of Alaska.

Leonhard Seppala deltok i utformingen av statuttene for det første løpet i 1951.

Leonhard Seppala deltok i utformingen av statuttene for det første løpet i 1951.

I 1961 inviterte den amerikanske forfatter, journalist og foredragsholder Lowell Thomas ekteparet Seppala til Alaska. Her fikk de besøkt Fairbanks og Anchorage. Det ble en oplevelsesrik begivenhet også for de mange Alaskaboere som de fikk møte etter mange år. Seppalas bragder var ikke glemt og han ble feiret stort.

Leonhard døde i 1967 i sitt nittiende år. Constance fulgte ham noen år senere, 85 år gammel. Leonhard og Constances jordiske levninger hviler i Alaskas jord i NOME, hvor de begge startet sin eventyrlige karriere.

I juni 1999 reiste slektninger av Leonhard et minnesmerke/bauta på fødestedet Skibotn i Storfjord kommune for å hedre hans navn og de bragder han gjorde med hundespann.