Beretningen om Leonhard Seppala og lederhunden Togo

Seppala og TogoDette er beretningen om den ukjente nordmannen, Leonhard Seppala og lederhunden hans, Togo, som slo alle konkurrentene i de harde hunderacene. Men det viktigste kappløp gjorde de alene og uten bravour…

Eskimohundene ble for alvor kjent over helle verden under gullrushet i Alaska i slutten av det 19. århundre. De viste da at de var dyr med en voldsom styrke og utholdenhet, og at de kunne sørge for all transport over store områder av Alaska.

Dette er historien om den største av disse hundene og om mannen som delte dens storhet. Mannen het Leonard Seppala. Han kom til Nome i året 1900 for å finne gull. Det var en smidig og bjørnestrek ung nordmann fra Troms. Da han ikke hadde hell med seg når det gjaldt gull, begynte han med hundesledetransport og samtidig alte han opp bedre hunder til forretningen sin.

De vanlige hundene i Alaska var de såkalte malemutes. Opprinnelig var det halvt ulv. De var store, hurtige og kraftige. Et godt spann med slike kunne dra 50 kg. pr. hund fra morgen til langt på natt.

Sibirske eskimohunder

Dyktigheten ble prøvet ut ved hjelp av hundespannkappløp. Det var for å vinne slike race og utvikle enda hurtigere og sterkere hunder at en rik engelskmann importerte til Nome fra Asia en del sibirske eskimohunder. Sibiriene er snøkvite, og mindre enn malemuten, men har større poter og tåler bedre is. De løper med munnen lukket og det er ingen fare for lungefrost. Og de er mindre ville enn sin Alaska-kusine og finner seg lettere i teamwork.

Seppala kjøpte straks noen av en­gelskmannen og begynte stille og rolig å ale opp en sibirian-stamme en halv mil utenfor Nome. I løpet av få år hadde han her over 100 fullblods sibir-eskimohunder, hvorav minst halvparten var førsteklasse sledehunder og hvorav kanskje 20 blant de beste i verden.

Det var ikke rart at den unge nord­mannen, som var herre over en slik samling hunder, ikke syntes det var særlig stas, da en av hans tisper i oktober 1913 fødte en eneste liten hund, med ullen pels og med røde pliren­de øyne. Etter en japansk admiral som i 1904 ødela den russiske flåten, fikk hvalpen navnet Togo, og Seppala glemte den snart.

Seppala og Togo

Seppala ga den balstyrige hunden navnet «Togo» etter en japansk admiral som i 1904 ødela den russiske flåten…

Uten brødre og søstere var Togo en ensom hvalp og lekte mest med seg selv. Den syntes intelligent, men var ofte irritabel og lumsk. Den begynte snart å more seg med å nappe i øre­ne til de andre hundene som var oppselt, med det resultat at kobbelet straks var en eneste vill bunt med glefsende hunder og vridd seletøy. Seppala ble etter en tid nødt til å sette bort Togo til en frue i Nome.

Togo ble ført til sitt nye hjem, men ble mere irritabel enn noen gang før. Jo flere lekre steker fruen i huset ga den, desto mere glefset Togo etter hinden hennes. Så en dag fant hun vinduet knust og fuglen fløyet. Spore­ne farte rett tilbake til Seppalas kennel.

”Det var deilig å være kvitt det utakknemlige beistet,” var fruens kommentar.

Gullfunn

Noen få uker seinere, midtvinters, ble det funnet gull ved Dime Creek. 250 km. fra Nome. En ivrig skjerper hyrte Seppala til å kjøre seg fram til funnet hurtigst mulig. Etter en over­natting i en hytte ca. 55 km. fra Nome, fortsatte de om morgenen. I stedet for å lange ut i vanlig mileslukerfart, sat­te plutselig hundene av gårde med gjøing i en voldsom galopp.

”Det må være en rev i nærheten,” sa Seppala til sin forbausede passasjer.

Plutselig kom ”reven” til syne, fór forbi sleden så snøføyken stod og nappet elegant i øret til lederhunden. Det var Togo. På en eller annen uforklarlig måte had­de den greidd å komme over det 2 meter høye gjerde rundt kennelen og hadde så sport opp sin herre 60 km. over frossen tundra.

Det var intet annet å gjøre enn å sele banditten. Seppala lot Togo gå ba­kerst i trekket, rett foran sleden. Et­ter en time trakk Togo så jevnt og kraftig at nordmannen litt nysgjerrig flyttet den lenger fram i rekken. Etter nok en time kunne Seppala knapt tro sine øyne da han selte Togo ved siden av sin erfarne og trofaste lederhund. Likevel trakk denne 7-måneders hvalpen bedre enn noen annen i dette elitespannet.

En naturfødt leder

Seppala var meget opphisset over denne oppdagelsen, og måtte nesten tvinge seg til å innrømme at denne gretne hvalpen var en naturfødt leder, likeså sjelden blant hunder som blant mennesker, et ubetalelig dyr i et land hvor menneskelivene så ofte var avhengig av lederhundenes dyktighet og intelligens.

Seppalas ry begynte å bre seg rundt i Alaska. To ganger, i 1915 og 1916, hadde han med sitt veteranspann vunnet det hardeste og lengste av al­le race, det berømte 10000 dollars All-Alaska Sweepstakes over 600 km. ødemarker fra Nome til Chandle og tilbake igjen.

Seppala og TogoI mars 1917, da Togo var 4 år gammel, vel utviklet, enormt kraftig og perfekt trenet, ble han satt som lederhund for Seppalas store veddeløpsspann.

Tusener av gullgravere og dansepiker var møtt fram til starten i Nome. Veddemålene gikk livlig. Nervøse og knurrende ble spannene med de store grå malemutter henet fra sine ken­nels. Så kom Seppalas små, ivrige sibirere. Dommerne merket alle hundene med en hemmelig blanding maling for at ingen skulle kunne bytte inn reser­ver under løpet.

Så under tordnende heiarop dro spannene av gårde med 6 minutters mellomrom. Med skrik og tilrop hop­pet kjørerne opp på sledemeiene, og i løpet av en halvtime var det siste spannet forsvunnet.

Etter tre dager steg spenningen i Nome. Rapporter kom stadig inn langs den for høvet konstruerte telefonlinje. Det store spørsmål var Seppala, den tid­ligere seierherre som aldri løsnet pis­ken fra sleden. Han nådde Ruby etter 12 timer, dro straks videre og nådde Nugget på 27 timer. Her hvilte han hundene i 50 minutter, og kom så til Candle etter 42 timer og 20 minutter. Nordmannen skyllet ned noen kopper kaffe og startet på tilbaketuren.

Tabeller ble sammenliknet, og de som holdt på Seppala forsto etter hvert at han bygget seg opp en sikker ledelse. Timer gikk. De fikk først se en prikk i horisonten, nærmere og større, helt til skarpe øyne kunne skjelne sibirerne, komme nærmere som en velsmurt maskin. Nøyaktig 78 timer og 44 minutter etter at han forlot Nome, fór de over startlinjen.

”Togo vant løpet”, sa Seppala. ”Det finnes ingen bedre lederhund.”

Togo og Seppala hadde mange flere triumfer sammen. De vant Ruby Der­by på rekordtid, 5 t. og 26 min. på 140 km. De vant det ene løpet etter det annet.

Men de bånd som bandt sammen mesterkjøreren og mesterhunden ble for alvor knyttet da de sloss for livet sammen.

Fanget på et isflak

”Jeg var fanget på et isflak i drift utover Beringhavet. Den hunden reddet meg. Jeg grøsser når jeg tenker på hva ville ha skjedd.”

Det er Seppala som forteller om Togo, som om han er ved siden av ham, når han minnes den dramatiske hendelsen:

Det var risikabelt å skjære tvers over isen ved Norton Sound med fralandsvind og tidlig på våren, men jeg tok sjansen. 5-6 km. ut hørte jeg det begynte å knake i isen. Togo drei­de instinktivt av i retning nærmeste land, og vi var vel halvveis da den plutselig gjorde et hopp rett opp i luften og fikk stanset spannet. 3 me­ter foran lå det åpen råk som stadig ble breiere. Vi var i drift.

Hele dagen og natten med satt vi tett sammen og skalv. Vi drev stadig lengere ut i Beringhavet. Om morge­nen speidet jeg langs horisonten, men kunne ikke se annet, enn masser av is i bevegelse. Da snudde både vinden og tidevannet.

Ved middagstid var vi ikke mer enn noen få mindre meter fra landfast is. Råken ble etter hvert ikke mer enn 3 meter bred. Jeg antok at det var det nærmeste vi kunne komme. Å til­bringe enda en natt på isen ville si det samme som å fryse i hjel, så det var bare ett håp. Jeg bandt en ekstra lang sele på Togo, løftet den opp og kastet den med mine ytterste krefter over råka og inn på fast is. Togo visste nøyaktig hva han skulle gjøre, kan tok spenntak og begynte i dra. Da plutselig røk selen og Togo sprel­let rundt på isen.

I de neste 5 minuttene kunne jeg ikke tenke engang. Nå når den var fri, kunne Togo lettvindt dradd innover mot land og sikkerhet. Men det gjorde den ikke. Istedenfor jumpet den uti vannet og fikk tak i enden av selen, og så med ispanser over hele pelsen, fikk den på ny feste og dro og slet helt til isflaket var inntil landis.”

Dette var ikke alt. En annen gang ved Norton Sound brast isen under snøen, og hele spannet kavet i kald, tykk issørpe, men Seppala sto på siden i vanns til oppunder armene. Men Togo holdt fast og klorte etter fotfeste. Seppala kavet seg langsomt framover forbi hund etter hund helt fram til Togo, hvoretter de to sammen greide å trekke spannet opp på isen igjen, så å kjøre 15 kalde kilometer før de nådde en hytte hvor de kunne tørke seg.

Det hardeste lass av alle var engang et menneskeliv ble reddet. Midt på svarte vinteren, i en hylende snøstorm og 40 grader under null, hadde en skjerper som het Bobby Brown glidd, mens han arbeidet med sirkelsag. Den ene foten var kuttet av og den andre brukket. Det var ingen doktor i Dime Creek, og det var 100 km. til Chandle. Bobbys venner var helt hjelpeløse. Da kom den gledelige ny­het at Seppala og hans sibirerne var i nærheten. Den seige nordmannen had­de nettopp vunnet et 60 km. race. Med Bobby bundet fast på sleden ropte Seppala på Togo og de gjorde turen til Chandle midt på natten i et vanskelig terreng. I alt over 150 km. på under 24 timer!

Årene gikk. Pionerdagene i Nome var forbi, og etter hvert ble det slutt på hunderacene. Bare ett var igjen; det 40 km. lange Horden Cup Maraton. I 1925 vant Seppala og Togo det løpet for 3. gang, og fikk dermed vandrepokalen. Året etter vant de igjen på ny, med en gjennomsnittsfart på 20 km. i timen. Men seieren denne gang var bare en skygge av tidligere triumfer.

Jernbanen er kommet til i Alaska, veiene eter seg fram, båtene blir større og flyene er kommet. Hva bruk var det vel for hundeslede?

Kappløpet med døden

Men i 1925, det året det siste Bor­den Maraton-racet gikk, holdt de gam­le heroiske dagene på å få nytt liv igjen.

Nome, Alaska 1900. Photo: Lomen Bros., Nome.

Vinteren 1925 ble landsbyen Nome rammet av difteri. Redningen for byens befolkning ble å frakte serum ved hjelp hundespann 1.000 kilometer gjennom de mest øde områdene i Alaska.

Det var midtvinters i Nome. Et eskimobarn har vondt i halsen. Det blir stadig verre: difteritt. Et nytt tilfelle og enda ett, difteri sprer seg som præriebrann; og plutselig i slutten av januar er det 22 tilfelle, 50 mulige og for 5 dødsfall. Vaksinen i Nome har vært lagret for lenge og er virkningløs. Helsemyndighetene anroper pr. trådløs etter hjelp, og 300 000 enheter vak­sine blir straks sendt til Nenana pr. jernbane. Nenana ligger midt i Alaska, nøyaktig 1000 km. fra Nome. 35 gra­der under 0 var for kalt for Alaskas skrøpelige fly, og helsedirektøren tok trugene fatt ut til Seppalas kennel, en halv mil fra Nome.

”Vi har arrangert oss med et hundespann som kan ta serumet til Nulato. Det er da 850 km. igjen. Kan du over­ta stoffet og kjøre det resten av vegen?”

I løpet av natta plukker Seppala ut hunder av de 36 han har igjen. Togo er der. Den har sett sin beste tid, men er ennå den store kraftige lederhund. Også 7–8 av de andre som har vært med på racene og på alle turene til Seppala. Straks det lysner av dag svinger sibirerne østover gjennom byen og ut på tundraen på sitt største løp.

Stafetten fra Nenana til Nome var 1.085 km lang, og ble gjort unna på på 127 timer og 30 minutter, tildels under forferdelige værforhold. Noen av hundene som deltok, frøs i hjel i løpet av turen. Seppala og hundene tilbakela 420 kilometer, fra Nome til Shaktoolik og tilbake til Golovin, og kjørte serumet tilsammen 146 kilometer, nesten dobbelt så langt som noen av de andre hundespannene. (Klikk på kartet)

Stafetten fra Nenana til Nome var 1.085 km lang, og ble gjort unna på på 127 timer og 30 minutter, tildels under forferdelige værforhold. Noen av hundene som deltok, frøs i hjel i løpet av turen. Seppala og hundene tilbakela 420 kilometer, fra Nome til Shaktoolik og tilbake til Golovin, og kjørte serumet tilsammen 146 kilometer, nesten dobbelt så langt som noen av de andre hundespannene. (Klikk på kartet)

Seppala kjører litt forsiktig. Han er nødt til det på en 1200 km. tur. Planen er at han skal nå Nulato en dag før spannet fra Nenana, og således kvile hundene sine for en dag eller to før tilbaketuren. Første kveld når han Solomon, 50 km. fra Nome, neste dag til Isacs Point.

I mellomtida er situasjonen i Nome stadig blitt verre. Hver dag dukker det opp nye tilfeller. Desperat finner helsemyndighetene ut at serum­et må fraktes enda hurtigere enn hva to hundespann kan kjøre. Pr. trådløs blir det ordnet med en serie korte skyss-skifter. Det blir gjort forsøk med å mel­de fra om dette til Seppala, men han er allerede da dradd fra Solomon, som har den siste telegrafstasjon på turen.

Etter hvert som serumstransporten blir kjent, blir det slått stort opp i pressen. ”Hunder i kamp mot døden,” skriker San Francisco Bulletin. ”Jim Kalland er nådd til Hot Springs med hendene sine stygt forfrosset helt, dekket med is,” står det i Assosiated Press.

”Serumet passerte Nulato i dag kl. 10.00!”

Seppala ante ingenting om at mil­lioner av millioner holdt pusten av spenning under serumets ferd, mot Nome. Den tredje dagen hadde han akkurat passert fjellene ved Norton Sound da et reinsdyr kom tilsyne for­an sleden. Mens han sloss for å holde styr på hundene ser han plutselig et annet hundespann komme fra motsatt retning. Idet samme de farer forbi hverandre roper den andre kjøreren:

”Jeg har serumet, du kan likeså godt snu!”

Seppala visste ingenting om den nye skyssordningen som var kom­met i stand, og gaper i forundring. Han har allerede kjørt 70 km. den dagen og hundene er temmelig trette, men han får snudd spannet og kjører etter serumet. Et par hundre meter lenger framme har de andre hundene fått teften av reinsdyret og er blitt gan­ske uregjerlige. De hopper om hver­andre og sloss innbyrdes. Kjøreren er ganske hjelpeløs og må kutte dem løs fra selene. Serumet blir overført til Seppalas slede inntullet i reinsdyrskinn.

Over de taggede Norton Sound-fjellene igjen, natten faller på og det blåser opp til snøstorm. Togo kjemper mot snøen og snur hodet vekk fra de stikkende isnålene, uten likevel å mis­te sporet. Hendene og føttene til Sep­pala begynner å miste følelsen, og endelig etter en lang kald tur når de Isacs Point, hvor de bevilger seg no­en få timers hvile og hvor de kan få tint opp serumet.

TogoPå’n igjen. Seppalas stemme over­døver stormens hyl og sibirerne legger i veg. Så forskjellig er dette racet, sammenliknet med de nesten morsomme All-Alaska-racene!

Endelig ved Council, 100 km. fra Nome, er Seppalas tur slutt.

Der møter han Charley Olson med uthvilte hunder. I en fart blir serumet transportert over og Charley drar av gårde. Seppala som har kjørt 140 km. på en dag, tumler overende i en køye.

Sluttspurten av Serum-racet ble for­talt til millioner av folk den neste mor­gen av avisene den 1. februar 1920. En middelaldrende gullgraver Gunnar Kåsen, som hadde lånt Seppalas annet spann, fullførte siste etappe og ble kåret som redder av hundreder av menneskeliv.

Seppala, mannen som hadde kjørt 550 km., den lengste og hardeste strekning på hele racet uttalte kort: ”For oss i Alaska er et slikt ærend en del av vårt daglige liv.”

Berømmelse

I slutten av 1925 tok Seppala og 40 av hundene hans en tur til State­ne, og gjorde stormende lykke hvor de viste seg. Amerikanerne hadde aldri sett noe liknende. Et sted demonstrerte han hundekjøring for 150.000 tilskuere i løpet av 3 dager. I Madison Square Garden kjørte han i pausene i ishockey-kampene.

Mot slutten av vinteren forsøkte han et race i New England. Hundene var helt ute av kondisjon og han hadde bare 8 dager til å kjøre dem inn. Han vant løpet – The Poland Springs Sled Dog Race – og etter 11 nye dager til å trene på, startet han i det 200 km lange New England Point to Point, og vant dette også. Det så ut til at den tause nordmannen og hundene hans var uslåelige.

Togo var ikke lenger med. Fritz var yngre og mere spretten og hadde tatt lederplassen. Togo var allerede 14 år gammel, og var blitt litt for stiv til konkurransekjøringen. Gjennomsnittsalderen for hundene var 9–10 år. Togo ble satt i pensjon hos en hundeentusiast i Maine, og den hadde få år igjen å leve. Seppala kom hver dag og hadde en prat med Togo.

Fremdeles vant Seppala stadig racene. Tre ganger New England Point to Point, to ganger Lake Placid Cham­pionship, tre ganger Poland Springs race og så Eastern International i Quebec, hvor han fullstendig distanserte alle konkurrentene.

Togo - Iditarod headquarter

Togo kan fortsatt beskues, riktignok i utstoppet tilstand, utstilt i Iditarod Headquarter i Wasilla utenfor Anchorage i Alaska.

Siste reis

Høsten 1929 var Togo 16 år og nesten helt blind og døv. Den led av reu­matisme og en nervelammelse. For en stor hund som Togo som har kjent slik styrke og utholdenhet, er alderdommen en nyttesløs og bitter ting.

Den 4. desember kom Seppala på besøk. Togo gjør et svakt forsøk på å løfte poten, og to tåkete øyne ser inn i Seppalas sørgmodige brunbarkede fjes. Det er mellom disse to, ting som bare kamerater kjenner, felles lidelse og felles triumfer, glødende trofasthet og beundring. Med tårer i øynene må Seppala snu seg vekk, mens veterinæ­ren gjør sitt arbeide. –

I dag (1950?) lever Seppala i Seattle, 70 år gammel, og driver fremdeles med hundeoppdrett. Det er nå mange år siden han sist var med på noe race. Og sammen med ham – det kan du se i dypet se hans skarpe grå øyne – lever en hund som han aldri vil glemme.

•••

(Denne artikkelen er en noe bearbeidet kopi fra nettstedet polarlitteratur.com, som igjen har brukt en oversettelse fra en reportasje i et kanadisk sportsmagasin).